Det kommer seg, men er ende ikke helt der hvor jeg var. Si deres meninger!
"NEI, dette er ikke nødvendigvis noe som har skjedd meg!"
"GJØRMEBAD"
De fortalte mine dypeste hemmeligheter, til alle andre. De brukte min sorg som underholdning.
Jeg stod øverst på ”sladdrelista”, det var meg de pratet om. Og det var meg de beste seg for å gjøre usikker.
Så de slang dritt. I starten lot jeg dem gjøre det. Jeg tokk til meg alt de sa, lot dem trekke meg ned i søla for og så trampe meg med store vernesko. Det gjorde vondt, tro meg, det gjorde skikkelig vondt!
Så når de syntes var nok tramping, begynte de å snakke dritt til alle andre. De sa jeg hadde gjort ting, jeg aldri hadde gjort. Sa jeg hadde sagt ting, jeg aldri hadde sagt. Rykter. Fæle rykter.
Så da mistet jeg alle rundt meg. Jeg stod alene, på bar bakke. Mer sårbar enn noen sinne.
Dere visste det, dere fortsatte. Syns det var gøy. Svake jente.
Dere fortsatte å tråkke på meg. Tingene dere sa, ble bare verre og verre. Etter en stund var det ikke lenger nok å bare trampe på meg, så dere begynte å hoppe. Alt dere sa, alt dere gjorde ble bare verre. Og jeg ble svak. Usikker. Jeg var klar til å forlate alt sammen.
En dag satt jeg der, dere badet meg i søle. Plutselig svartnet det.
Jeg ville ikke lenger la dere gjøre det. Jeg ville opp av søla, jeg frøys! Jeg ville ha en varm dusj. Så jeg lukket ørene. Lot dere si akkurat det dere ville. Lot dere ta fra meg akkurat hvem dere ville. Jeg stengte alle følelser inne, jeg ble blank. Og jeg forbannet meg på å aldri åpne meg igjen!
Det gjorde jeg heller aldri, jeg forble alene. Turte ikke lenger stole på andre mennesker. Var alltid alene. Lot ingen røre meg og ble derfor aldri såret. Men fikk heller aldri elsket. Fordi jeg var redd. Redd for å møte på flere sånne mennesker som dere.
Jeg vil takke dere alle, takke dere for at dere ødela min selvtillit, mine drømmer og mine muligheter. Takk for at dere ødela meg!
Jeg stod øverst på ”sladdrelista”, det var meg de pratet om. Og det var meg de beste seg for å gjøre usikker.
Så de slang dritt. I starten lot jeg dem gjøre det. Jeg tokk til meg alt de sa, lot dem trekke meg ned i søla for og så trampe meg med store vernesko. Det gjorde vondt, tro meg, det gjorde skikkelig vondt!
Så når de syntes var nok tramping, begynte de å snakke dritt til alle andre. De sa jeg hadde gjort ting, jeg aldri hadde gjort. Sa jeg hadde sagt ting, jeg aldri hadde sagt. Rykter. Fæle rykter.
Så da mistet jeg alle rundt meg. Jeg stod alene, på bar bakke. Mer sårbar enn noen sinne.
Dere visste det, dere fortsatte. Syns det var gøy. Svake jente.
Dere fortsatte å tråkke på meg. Tingene dere sa, ble bare verre og verre. Etter en stund var det ikke lenger nok å bare trampe på meg, så dere begynte å hoppe. Alt dere sa, alt dere gjorde ble bare verre. Og jeg ble svak. Usikker. Jeg var klar til å forlate alt sammen.
En dag satt jeg der, dere badet meg i søle. Plutselig svartnet det.
Jeg ville ikke lenger la dere gjøre det. Jeg ville opp av søla, jeg frøys! Jeg ville ha en varm dusj. Så jeg lukket ørene. Lot dere si akkurat det dere ville. Lot dere ta fra meg akkurat hvem dere ville. Jeg stengte alle følelser inne, jeg ble blank. Og jeg forbannet meg på å aldri åpne meg igjen!
Det gjorde jeg heller aldri, jeg forble alene. Turte ikke lenger stole på andre mennesker. Var alltid alene. Lot ingen røre meg og ble derfor aldri såret. Men fikk heller aldri elsket. Fordi jeg var redd. Redd for å møte på flere sånne mennesker som dere.
Jeg vil takke dere alle, takke dere for at dere ødela min selvtillit, mine drømmer og mine muligheter. Takk for at dere ødela meg!
Den var trist : o
SvarSlettMen veldig braa :)